Kristin Clemets blogg i opptakten til Høyres landsmøte er interessant av flere grunner. For det første forsøker hun å avpolitisere en av de viktige skillelinjene i norsk politikk, nemlig synet på private skoler. Det er helt i tråd med Høyres strategi om å kjempe om sentrumsvelgere som ikke drømmer om mer privatisering og som er opptatt av velferd.

Dernest beskriver hun privatskolepolitikken på en politisk ladet måte og framstiller det som fakta. Men Clemet hopper glatt bukk over vesentlige forskjeller i synet på private skoler.

Vi har tre hovedgrupper av videregående skoler; de offentlige videregående skoler som er regulert i opplæringsloven. De private videregående skoler som er godkjent og støtteberettiget etter privatskoleloven (toppidrettsgymnas for eksempel). Og andre private videregående skoler som ikke er godkjent etter noen utdanningslov. De får ikke støtte fra staten. Sistnevnte gruppe skoler har ikke eksamensrett, og tilbyr privatistundervisning i vgo-fag, typisk for at elever kan forbedre sine karakterer. Bjørknes Privatskole er kanskje det mest kjente eksempelet.

Siden vi ikke foretar oss noe med denne type skoler tar Clemet det til inntekt for at det ikke er noen forskjell på partiene i synet på private skoler. Men dette er marginale skoler, de vil aldri bli store og vil ikke påvirke det samlede skoletilbudet i særlig grad.

På grunnskolenivå er det ikke fri etableringsrett. Etter søknad kan slike skoler godkjennes som private grunnskoler, disse har imidlertid ikke krav på statsstøtte. Det finnes en håndfull slike skoler, for eksempel den tyske og den franske skolen. Heller ikke de er særlig mange og er i liten grad relevante for norsk skoledebatt.

Den sittende regjering strammet inn privatskoleloven i forlik med KrF og den har bred folkelig tilslutning. Det betyr at de private grunnskolene som tillates nå, må drive skolen etter særskilt grunnlag; religiøst eller en anerkjent pedagogisk retning. Dette medførte at den kraftige veksten i antall private skoler mellom 2001-2005 stoppet opp og siden flatet ut. Dersom alle elevplasser for høsten 2005 og 2006 som Clemet godkjente hadde blitt tatt i bruk, ville det ført til en økning på 50 prosent elever i private grunnskoler og 150 prosent i videregående skoler. Vi snakker med andre ord ikke om ”et lite supplement”

Disse tallene viser at det langt fra er ” marginale forskjeller” mellom partiene i synet på private skoler.

Arbeiderpartiet har store ambisjoner på elevene vegne og vil at alle elever skal bli den beste utgaven av seg selv. Alle barn skal oppleve mestring, beherske grunnleggende ferdigheter og utvikle sine egne talent. Vi vil ikke at elever og foreldre presses inn i et skoleshoppingsystem, med kombinasjonen: fritt skolevalg, pengene følger eleven og rankinglister av skoler. Vi ser ikke på skolen som et marked og at eleven er en vare. Vi tror ikke på konkurranse mellom skoler som motivasjon for skoleutvikling. Og vi tror ikke at kunnskapsnivået i nasjonen Norge heves gjennom en slik politikk.

Jeg velger å følge Høyreleder Erna Solbergs råd og se til Sverige. Der har Høyres søsterparti med små, men standhaftige skritt gjennom 20 år innført et nytt skolepolitisk regime som innebærer en kraftig økning i antall private skoler. Det er fritt skolevalg, 100 prosent offentlig finansiering av alle skoler og lov å ta ut profitt. Skoleresultatene synker i Sverige i følge PISA-undersøkelsen, i motsetning til i Norge. Og blant velgerne murres det kraftig over at internasjonale finanskonsern, med røtter i skatteparadis, eier stadig mer av den svenske skolen.

Nå er det gått så langt at selv de Moderate politikerne som var med å vedta politikken på 90-tallet er kritisk til egen politikk. Per Unckel fra Moderaterne var utdanningsminister da fritt skolevalg ble innført og sier til Aftonbladet at han er bekymret for hvordan utdanningssystemet har utviklet seg. – Antallet friskoler har blitt flere enn hva vi trodde på den tiden og jeg er i likhet med mange andre bekymret over mindre seriøse selskap som nå investerer i skole, sier Per Unchel.

Svenskenes problem er at dette er en politikk som er vanskelig å reversere, selv om et politisk flertall måtte ønske det. Hva skjer da med skolene – skal de bare legges ned? Hva med elevene som nå går på kommersielle skoler? Og investorene forventer stabilitet på dette markedsområdet som i all annen forretningsdrift.

Clemet avslutter bloggen sin med et retorisk spørsmål:
”Den politiske debattens kjerne er denne: Skal vi akseptere friskoler som for eksempel profilerer seg på dans, drama, elektrofag, realfag eller rett og slett bare god kvalitet – eller skal vi kun akseptere religiøse og pedagogiske friskoler, toppidrett og internasjonale skoler?"

Privatskoledebatten kjerne ligger ikke i om vi vil akseptere en og annen privat skole som tilbyr toppidrett eller vernverdige håndverksfag som vi denne våren åpner for i privat regi.

Debattens kjerne er denne: om vi vil åpne for private skoler generelt,(som Clemet kaller “god kvalitet”), i et marked hvor pengene følger eleven, og hvor konkurransen og kapitalismen slippes løs i utdanningspolitikken. Og hvor den offentlige skolen tappes for gode lærere, økonomiske ressurser og mange elever. De har gjort det i Sverige. De angrer seg. Vi har ingenting å hente på å følge etter.

Nylig ble det kjent at gründerne bak NTG ønsker å starte privat realfagsgymnas. Jeg mener vi bør løfte realfagene for alle, framfor de få, om vi skal få flere til å studere realfag. Så hvordan gjør vi det?

Arbeiderpartiet er kritisk til egne spesialskoler innen realfag, først og fremst fordi vi mener det ikke vil virke. Gir det bedre skoleresultater? Fører det til at flere velger realfag?

For det første holder ikke sammenligningen med toppidrett. Skal du bli toppidrettsutøver eller musiker må du legge opp hele hverdagen rundt trening/ øving for å kunne holde det nivået som er nødvendig. Det kan det være krevende å få til innenfor den vanlige skolen. Toppidrettsgymnasenes rolle har vært å tilrettelegge for at unge idrettsutøvere ikke må velge bort utdanningen. Gjennom kombinasjonen tilrettelagt utdanning og et svært krevende treningsprogram, formes idrettsutøvere som også er forberedt på videre studier. Men dette gjelder ikke om du har et ekstra talent i språk eller matematikk.

For det andre: også flinke elever har krav på tilrettelagt undervisning på sitt nivå, ikke bare de som sliter på skolen. Det gjelder i alle fag, i alle klasser, på alle trinn. På alle norske skoler går det barn med spesielle talent. Det kan være barn med særlige sportslige, intellektuelle eller kunstneriske evner. Noen tar matematikk svært lett, andre har språkøre. Motoriske ferdigheter og musikalske evner er også genetisk betinget. Alle disse elevene har krav på å få utviklet sine talent på den skolen de går på. De har krav på tilpasset opplæring og det skal legges til rette for at disse barna også opplever en meningsfull skolehverdag. Å lage egne skoler for barn med spesielle talenter vil ikke bøte på den grunnleggende utfordringen: nemlig at det er mange barn i hele Norge som har talenter i mange fag som bør møtes mer offensivt enn i dag.

Da er det bedre å videreutvikle ordninger vi allerede har. Med Kunnskapsløftet ble en ny ordning innført. Ungdomsskoleelever skal nå kunne følge matte og engelskundervisning på videregående skole, om pensum på ungdomsskolen er for lett. Denne ordningen fungerer godt noen steder, andre steder benyttes den ikke. Norsk skole bør anstrenge seg mer for å gjøre undervisningen bedre for denne gruppen elever. Ikke minst er det mange muligheter med ny teknologi. KUF-komiteen besøkte i høst en skole i Haag, Nederland, hvor en gruppe av de beste matteelevene ble undervist av universitetsansatte direkte via skype. Å finne gode, praktiske og gjennomførbare metoder for å gi flinke elever et godt undervisningstilbud uansett hvilken skole de går på og hvor de bor hen, er den store utfordringen.

Vi ser heldigvis en økning av studenter som søker seg mot realfag. Det viser at realfagsstrategien vi har hatt i noen år begynner å virke. Et privat realfagsgymnas vil trolig rekruttere de som allerede er på realfagssporet, ikke nødvendigvis få flere dit. Skal vi lykkes med å få flere interessert i realfag, må vi gjøre realfagene artige og interessante for alle, framfor de få som vil få plass på et privat realfagsgymnas. Også her har norsk skole en vei å gå på.

En privat anekdote til slutt:
Jeg husker godt hvor hardt jeg jobba for å sikre 4`eren i matte på videregående skole. Mattelæreren var flink, men jeg trengte litt mer tid og måtte jobbe litt hardere enn de som syntes matte var lett. Det var de to gutta som satt nærmest meg i klasserommet som gjorde matematikk lettere for meg. Sammen jobba vi oss gjennom oppgavene, de forklarte der jeg satt fast. Og trolig lærte de seg stoffet enda bedre selv, gjennom å hjelpe andre. Jeg klarte en solid 4èr og en av dem har gjort karriere som ingeniør og forsker etterpå.

Klassekamerateffekten kalles dette. Og er kan hende en av forklaringene på at det å dele inn klasser eller skoler etter faglig nivå, ikke løfter skoleresultatene på en skole eller i et land. Det viser i alle fall forskningen.

Har du innspill til hvordan spesielt talentfulle og motiverte elever kan få større utfordringer i fellesskolen? Skriv det i kommentarfeltet!

Tenk deg et ustemt musikkinstrument. Sett så verdens beste musiker til å holde konsert. Det vil låte grusomt, til tross for muskerens briljante ferdigheter. Vakker musikk krever et stemt instrument. Kan dette bildet hjelpe oss i å lage en bedre skolepolitikk?

Ja, mener professor Jon-Roar Bjørkvold. Han bruker denne metaforen for å illustrere at skolepolitikk må ta utgangspunkt i det enkelte barn for å lykkes.

Mange barn i Norge er ”ustemte”, i følge Bjørkvold. De har det ikke bra hjemme. De mistrives på skolen fordi de mobbes. De har gått på så mange faglige nederlag at de har mistet troen på seg selv. De er stressa eller i ubalanse på grunn av indre uro, dårlig mat eller lite søvn. De mangler voksenpersoner som støtter dem. Og de klarer seg dårlig på skolen.

I skolehverdagen skal det presteres, det skal måles og skolene veies. Rektorers suksess måles i elevprestasjoner. Og i hovedsak etter rene faglige kriterier. Er resultatene for dårlige, settes mange tiltak inn på å rette opp manglende faglighet. Mye av det er riktig og viktig arbeid. Å la være å følge opp elever som mangler grunnleggende ferdigheter er et svik.

Men er slike tiltak nok? Og treffer det alle? Når man jobber med frafallselevene bekreftes gjerne bildet av en litt for endimensjonal tilnærming. Mange av disse ungdommene mangler grunnleggende ferdigheter i norsk og matte. Men ofte har de strevd på skolen fordi de ikke har blitt sett, forstått eller fått tilpasset undervisningen til den de er og de talentene de har. Det har påvirket læringsevnen.

Denne uka arrangerte Akershus Arbeiderparti samråd på Nesodden med den kjente musikkprofessoren Jon-Roar Bjørkvold. Det ble to spennende timer. Utgangspunktet for samrådet var arbeidet han har gjort med Vågå-skolen. De har i flere år jobbet med å løfte skolen og å utvikle elevene, for på den måten å få til positiv endring i hele bygdesamfunnet. Å løfte de grunnleggende ferdighetene i lesing, skiving og regning er et hovedmål i satsingen. Men den er bredere enn som så.

Akershus Arbeiderparti i møte med med musikkprofessor Jon-Roar Bjørkvold

Bjørkvold har laget en egen Vågå-modell , bestående av tre elementer; livskompetanse, fagkompetanse og Vågå-kompetanse.

• Livskompetanse handler om gleden ved å leve, motet til å skape, evnen til å lære, tangen til å leke, kraften til å vokse.
• Fagkompetanse handler om gode ferdigheter i muntlig norsk, kunne lese, skrive, regne og IKT som redskap,
• Vågåkompetanse handler om natur – Jotunheimen (kropp), foto – Morten Krogvold (øyne), mat- Arne Brimi (smak og lukt), musikk (ører), håndverkstradisjoner (hender)

Filosofien er som følger: Det gjensidige samspillet mellom lokalsamfunnets ressurser, tradisjoner og historie, og læring gjennom et bredt læringssyn er nøkkelen for å få til skoleutviklingen lokalt. På denne måten frigjøres energi gjennom lokal entusiasme og gleden over å lære hos barna i kommunen.

Med bakgrunn i Bjørvold sin bok ”Det musiske menneske”, gikk dialogen under møtet. Vi snakket om tillit mellom skole og politikere, mellom lærere og styringsmyndigheter. Der har vi noe å gå på. Vi snakket om skoleeierrollen som kommunene har, men ikke utnytter potensialet godt nok. Vi snakket om kunnskapssynet som må ligge til grunn for skolepolitikken.

Kom gjerne med dine innspill rundt dette temaet du også!

Norge er et rikt land fordi vi har en kunnskapsrik og kompetent befolkning. Vi har full barnehagedekning. Skolen er på topp ti i OECD-sammenheng. Både kvinner og menn bidrar i arbeidsliv og med omsorgsoppgaver. Vi er også et av de landene i verden med lavest ledighet.

Disse resultatene er ikke tilfeldige. De kommer fordi vi gjennom mange år har satset bredt på utdanning og kunnskap til alle. Dette må fortsette. Men på hvilken måte? Hva er bra? Hva kan utvikles? Hvordan prioritere kunnskap til hvem i årene som kommer? Hvordan bli mer innovative? Hvordan får mer ut av forskningsinnsatsen vår? Hvordan gjør vi kunnskapssamfunnet vårt enda bedre?

Arbeiderpartiet har nå satt i gang Norges viktigste politiske verksted. Arbeiderpartiets program har tradisjon for å bli en viktig del av landets politikk. Du kan påvirke hvordan programmet vårt skal se ut og nå er temaet kunnskap. Bli med å bygge framtidas kunnskaps-Norge! Kom med dine innspill på dittforslag.no.

Vi er stolte over at vi har nådd målet om full barnehagedekning. Læring begynner tidlig og allerede før skolestart. De første årene er avgjørende. Det er derfor viktig at foreldre og barn møter en kvalitativt god barnehage.

Den norske fellessekolen blir stadig bedre, og flere elever fullfører videregående opplæring. Fellesskolen skal gjøre alle i stand til å mestre grunnleggende ferdigheter. Alle barn og unge skal møte en skole som gjør dem til den beste utgaven av seg selv. Gjennom tidlig innsats vil vi forebygge frafall og styrke læringsevnen til hver enkelt elev. Vår visjon er at fellesskolen skal løfte alle elever.

Elever er likevel forskjellige og lærer på ulike måter. Derfor vil vi tilrettelegge for en allsidig og skapende skoledag med varierte arbeidsformer, sterke fellesskap og mer tilpasset opplæring. Fysisk aktivitet, leksehjelp og sunne skoler bidrar til mer motivasjon og læringsglede.

Mange tar høyere utdanning og stadig flere har forskerutdanning. Hvordan sikre at høyere utdanning er relevant? At kvaliteten på lærestedene er god? At forskningen er relevant enten for samfunnet eller arbeidslivet? Klarer vi å gi nok desentralisert utdanning slik at voksne som ønsker formell kompetanse kan få det der de bor? Hvorfor er vi ikke enda mer innovative? Hvordan sikre god kvalitet på forskning og undervisning ved universitet og høyskolen våre?

Vi ønsker innspill på disse spørsmålene. Derfor inviterer vi til en bred debatt og håper at flest mulig vil delta i debatten om fremtidens kunnskaps-Norge.

Kom med dine innspill på dittforslag.no!

I dag har jeg sammen med Helga Pedersen en kronikk i Nordlys om kunnskapsframtida for Nord-Norge. Nordområdene har gått fra å være en utkant av Europa, til å bli et område med store framtidsmuligheter. Det forutsetter likevel en økt satsing på kunnskap.

Nord-Norge ligger etter i utviklingen av kompetent arbeidskraft, og behovet for ingeniører og fagutlærte vil bli skrikende etter hvert som petroleumsnæringen får større omfang også i nord. I dag er det bare litt over halvparten av elevene i fagopplæringen som fullfører utdanningen til fullt fagbrev. På lavere nivå er statistikken for lese- og regneferdigheter lavere i nord enn i resten av landet.

Utfordringen er derfor å styrke kunnskapssatsingen hele veien fra barnehager og opp gjennom skoleløpet til de høyere utdanningsinstitusjonene. Vi på Stortinget har et stort ansvar, men at alle kan lese, skrive og regne når de går ut av 10. klasse, er også kommunepolitikernes ansvar.

Vi utfordrer landsdelens kommunestyrer til å løfte debatten om innhold og kvalitet i skolen. Om så mye som 10-20 % av kommunens elever er under kritisk grense i lesing, bør vekke like mye bekymring og debatt som et budsjettunderskudd.

Å øke gjennomføringen, og få flere inn i relevante høyere utdanninger, er et arbeid som krever bred satsing.

Arbeiderpartiet ønsker ikke at petroleumsnæringen i nord først og fremst skal skape vekst av ukependlere på flyplassenen. Å få Nord-Norge inn som en større del av Kunnskaps-Norge må til for å gi befolkningen i Nord-Norge del i de mange arbeidsplassene som vil skapes i nord framover.

Les hele kronikken i dagens Nordlys, og kom gjerne med dine innspill i kommentarfeltet under!

Kvalitet i skolen er viktig. Derfor har vi et omfattende system av prøver, kartlegginger og undersøkelser av elevene i den norske skolen. Er vi sikre på at dette gir riktig og brukbar informasjon til skolen? Er nytten så stor at vi kan forsvare kostnaden? Og er testene gode nok? Gir de en bedre skole? Og testes noe for mye og andre forhold for lite?

I Aftenposten tar jeg til orde for en gjenomgang av hele det nasjonale kvalitetsvurderingssystemet. Det er tre grunner til det:

• Vi har tre hovedmål i norsk skole: Bedre grunnleggende ferdigheter (lese, skrive, regne); elevene skal oppleve mestring og inkludering; og vi må hindre frafall.
Det betyr at all innsats i skolen skal derfor brukes på å nå disse målene på en kvalitetsmessig god måte. Dette angår alle, både lærere, rektorer og skolebyråkrater. Alt de gjør, skal ha disse målene for øye. I dag er det usikkert om all denne informasjon myndighetene innhenter faktisk brukes til å gjøre skolen bedre. Nytten må veies mot kostnaden.

• Skolen fylles også av byråkrati, skjemaer, rapporteringskrav, skriftliggjøring av alle forhold, osv. Mye av dette er nødvendig og bra, men det som ikke gjør skolen bedre og er nyttig, bør vekk. Det er meningsløst å ha prøver og tester hvis ikke de følges opp. Dessuten er det noen tester som har nasjonal verdi og andre som har lokal verdi. Skal alle gjøre det samme? Er det nødvendig? I Finland har de utvalgsprøver for å gi kunnskap på nasjonalt nivå om den finske skole. Dette suppleres av kartleggingsprøver. Nasjonale prøver i Norge gir svært nyttig informasjon til sentrale myndigheter. Men er ikke like gode på lokal informasjon. Hva har vi av forbedringspunkter her?

• Elevene i Norges testes relativt mye. Lærerne, skoleeierne, skolelederne måles i liten grad. Er denne balansen riktig? I dag måles lærerne gjennom elevenes prestasjoner. Men hva med systematisk å evaluere lærere, på et faglig godt grunnlag og i godt samarbeid med lærerorganisasjonene? I mange andre land gjøres det. Dessuten har en del land, for eksempel Skotland egen sertifiseringsordning for lærere. Det kan heve statusen og sikre kvaliteten hos de som utdanner lærere.

Vi skal nå jobbe med å gå gjennom Kunnskapsløftet, som er den siste store skolereformen vi har hatt i Norge. Det er naturlig at hele det norske kvalitetsvurderingssystemet gjennomgås og blir gjenstand for en politisk diskusjon.

Arbeiderpartiet vil ha flere og bedre lærere i skolen. Da er det ikke hyggelig å høre på nyhetene (NRK Dagsnytt 14.desember) at en del kommuner har planlagt kutt i skolen og færre lærere. Det trengs et nasjonalt grep for å sikre bedre lærertetthet.

Kunnskapsdepartementets budsjett er nylig vedtatt av Stortinget. Et av temaene var forskningspolitikken. Debatten om vi satser på forskning eller ei foregår ikke bare i stortingsalen. I universitets- og høyskolesektoren er mange aktive naturlig nok. Og i næringslivet. Heldigvis.

Russefeiringen er en flott tradisjon som gir mange minner for livet. Likevel er det mange som får ødelagt mye av eksamensoppkjøringen ved at feiring og skole foregår parallelt. Jeg vil ikke ta fra ungdommene en fin russefeiring, men det er på tide å se på praksisen og lete etter en ordning hvor dette blir organisert på en måte som gjør at skolearbeidet ikke lider. Derfor mener jeg vi nå vurdere å gå inn for forslaget om å flytte eksamen fram til andre uka i mai, med russefeiring etter det, gjerne med startskudd på 17. mai.

Målet må være å gi elevene fullt fokus på skolegangen opp mot sin viktigste eksamen. Tar vi russefeiringen etterpå, vil skolearbeidet i mindre grad lide sammenlignet med dagens ordning. Etter russefeiringen i så fall er ferdig, i begynnelsen av juni, avholdes muntlig eksamen, med trekning og 48 timers forberedelse som i dag. Sensur, standpunktkarakterer og vitnemål blir i så fall klart til fristen for samordna opptak til høyskoler/universiteter.

Årsaken til at Arbeiderpartiet seriøst vil vurdere å flytte på eksamen og russetid handler om en mer kunnskapsorientert avslutning på 13 års skolegang. Det er problematisk at elevenes viktigste eksamener gjennom hele skoleløpet forberedes med høyt fravær fra undervisningen, lite søvn og mye festing. Dessuten preger russefeiringen hverdagen til de andre på skolene som ikke er russ på en slik måte at det forstyrrer undervisningen.

Men dette er ikke uproblematisk. Dersom vi flytter eksamen fram til begynnelsen av mai, mister elevene undervisningstid som de både har krav på og som skal gjøre dem i stand til å klare eksamen. Dette må vi forsøke å kompensere på ett eller annet vis. Spørsmålet er hvordan. Ved å utvide skoleåret ved skolestart på høsten? Lengre skoledager? Flytte noe pensum fra 3 klasse til 1 og 2 klasse? Mindre ferie i forbindelse med jul og påske? Hva synes elever og lærere? Her ønsker jeg alle gode forslag velkommen og oppfordrer til en bredest mulig debatt.
Kom gjerne med dine innspill i kommentarfeltet under!

Nå er resultatene av de nasjonale prøvene offentligjort. Det må ikke være en rangeringskonkurranse mellom skoler, men brukes lokalt til å gjøre hver enkelt skole bedre.

Som ventet blir det uro omkring at forskningsfondet avvikles. Så hvorfor gjør vi det? Fond er gøy når avkastningen er god. Da kommer det mange friske penger og det oppleves som forutsigbart. Verre er det når avkastningen blir negativ. Da kommer det ingen penger og fond er ikke like gøy lenger.

TV2 har de siste dagene vist bilder av skoler i svært dårlig forfatning. Elever og lærere blir syke og det er skikkelig utrivelige forhold. Særlig inneklimaet er dårlig, og toalettforholdene gjør at mange ikke går på do i løpet av skoledagen.

Slike tilstander skal vi ikke ha. Derfor har Stortinget vedtatt at elevene skal ha egne arbeidsmiljøbestemmelser. Kap. 9a i opplæringslova slår fast at ”skolane skal planleggjast, byggjast, tilretteleggjast og drivast slik at det blir teke omsyn til tryggleiken, helsa, trivselen og læringa til elevane.”

Det er kommunene som har ansvaret for elevene har det bra på skolen de går på. De eier skolene. Staten skal sikre at det er penger til å vedlikeholde og bygge nye skoler når det er nødvendig.
Det finnes i dag en svært gunstig låneordning med 5 års avdragsfrihet og ingen rente som alle kommuner har tilgang til. Siden denne ordning for opprustning av skolebygg ble innført, har 1200 skoler over hele landet helt eller delvis blitt rustet opp. Det finnes mange flotte skolebygg omkring i Norge takket være denne ordninga.

Vi har brukt mange millirarder på dette og kommer til å fortsette med det. I perioden 2009-2011 vil det ha blitt rustet opp skoler for 11 mrd. kroner.

Mange kommuner ønsker seg en bedre økonomi til å løse alle de oppgavene de er satt til. Det er forståelig. Likevel mener jeg bestemt at det å ha et jevnt og planlagt vedlikehold av skoler er mulig i alle kommuner med dagens tilskudd og skatteinntekter. At det mangler dører på toalettene, at vinduer ikke kan åpnes og at mugg og råte får spre seg uten at det blir gjort noe er uholdbart. Ingen arbeidsplass for voksne ville akseptert slike bygg. Det finnes ingen rådhus med en slik lav standard, meg bekjent. Det må bety at det også handler om holdninger.

Enhver kommune bør ha en plan for hvordan friskmelde alle sine skoler. En presskommune som Trondheim har klart det over en 7-års periode. Det bør være en inspirasjon for de kommunene som fortsatt har barn og unge som blir syke på grunn av dårlige skolebygg.