Kunnskapsdepartementets budsjett er nylig vedtatt av Stortinget. Et av temaene var forskningspolitikken. Debatten om vi satser på forskning eller ei foregår ikke bare i stortingsalen. I universitets- og høyskolesektoren er mange aktive naturlig nok. Og i næringslivet. Heldigvis.

Men jeg må innrømme at norsk forskningsdebatt er en blandet opplevelse. Ordskiftet til tider kan være i overkant tabloid, i ordets negative betydning. Det skapes et bilde av at det ikke satses på forskning i Norge. At vi ligger langt etter mange andre land og at det bevilges for lite penger. Det satses på forskning i Norge, vi ligger ikke etter mange andre land. Det har vært en kraftig økning i investeringene i forskning og utvikling under den rød-grønne regjeringen, med en realøkning på om lag 27 prosent siden 2005. Selv om det fortsatt er nødvendig å styrke vår forskningsevne, kan vi konstatere at Norge er det landet i Norden som bruker mest midler på offentlig finansiert forskning pr. innbygger. Og vi ligger på andre plass i OECD-området. Det kan selvfølgelig alltid bevilges mer penger, også til dette formålet.

I mot dette bruker Høyre argumentet om at vi bruker minst av alle de nordiske land i prosent av nasjonalproduktet. Kun 1,7 prosent, selv om målet er 3 prosent. Forklaringen, som Høyre godt kjenner til, men ikke snakker om, skyldes at vårt næringsliv forsker mindre enn i nabolandene. Vi mangler de store industrikonsernene som tradisjonelt forsker mye selv. Vi mangler store stiftelser som for eksempel Carlsbergfondet i Danmark som finansierer forskning. Og olje- og gass-sektoren holdes utenfor. Her må det gjøres mer. Men den som mener at gapet skal tas igjen over offentlige budsjetter befinner deg i en annen virkelighet. Da må vi fylle på med ca 40 milliarder kroner fra det offentlige! Dvs nesten 200 prosent økning av den offentlige forskningsinnsatsen.

En annen påståstand som gjentas ofte at Norge er eneste land som ikke satser mye på forskning. Da bør folk se hva som reelt skjer rundt oss. European University Association har laget en rapport som tegner et annet bilde. Rapporten fra januar 2011 viser at det er kun få land i Europa som ikke kutter i bevilgningene til høyere utdanning: Norge, Sverige, Finland, Danmark, Nederland, Polen og Sveits. Høyre må åpenbart ha fulgt svært dårlig med på situasjonen i Europa hvis de tror at denne situasjonen har blitt bedre i løpet av 2011. Mens de aller fleste land kutter i bevilgningene til kunnskap, viderefører Norge en historisk satsning.

Og for å ta et eksempel fra et land som er styrt av konservative: Storbritannias svar på Erna Solberg – David Cameron – har bedt engelske universiteter om å forberede seg på budsjettkutt på 40 prosent frem mot 2015. Undervisningsbudsjettene må ta mesteparten (estimert 79 prosent), noe som vil ha dramatiske konsekvenser for studiekvaliteten.

Når dette er sagt; hvor viktig er denne talldebatten, egentlig? En debatt om tall, prosenter, andel av bnp osv. kan lett bli en endimensjonal debatt. men i opposisjonens verden virker det som om viljen til å satse på forskning kun handler om budsjett.

For vi har utfordringer i forskningspolitikken som handler om så mye mer; forskningen er for ujevn, den private forskning en for liten, vi har fortsatt for få spissede miljøer og sliter med å få til riktig arbeidsdeling. Det er betydelig ledelsesutfordringer på mange institusjoner. Og alt for mange dyktige forskere slutter fordi det er for mange midlertidige stillinger. Å satse på en karriere i forskning er for usikkert. Og også forskere opplever at pålagt papirarbeid spiser opp arbeidstiden deres.

Jeg mener likevel at det pågående og strerke trykket om å satsing på forskning også er veldig bra. Fordi det tyder på at mange i dette samfunnet mener at kunnskap og vitenskap er viktig, både i kraft av seg selv, men også for at vi skal makte å løse de problemene vi har innen medisin, miljø, utdanning osv. Det gjør meg optimistisk å tenke på at stort sett ønsker alle mer konkret og dokumentert kunnskap, ikke mindre.

Jeg etterlyser likevel litt mer nøkternhet og nyanser i forskningsdebatten. Det er nok utfordringer på dette feltet og som krever innsats av alle som er opptatt avforskning, uansett hvor man sitter.